2. januar 2012

Her har du låta jeg har drømt til i hele natt. Aner ikke hvorfor, men den får meg til å føle ett eller annet. Det samme gjelder videoen. Reminds me of something...

Er ikke det rart hvordan slike ting fungerer? En parfyme kan sende meg flere år tilbake i tid. Jeg veit jeg hadde droppa en gutt om han luktet av den parfymen. Minner ligger i underbevisstheten pakket inn i så mye rart, parfyme, sanger, klesplagg, filmer... Jeg kvittet meg med fem parfymer rundt om jul i fjor, fordi jeg ikke kunne bruke de lengre. Minner jeg ikke ville ha. 

Men sånn for å unngå å være en deppis, kan jeg si at dette er musikk som gir meg en følelse av håp. Får et smil om munnen, beina mine tramper litt i lufta, jeg prøver meg på kul hodebumpin' og jeg kommer for alltid til å forbinde denne sangen med fine samtaler og en god følelse av håp.

Om du er interessert, her er en annen kul partyishlåt av samme kar.

Og sist, men ikke minst, her har du en hel mix av låtene hans, står på repeat hos meg. hip hop soul. dream big!

1. januar 2011

Jeg hører på denne spillelisten på youtube. Fantastisk serie, fantastisk musikk. Passer veldig godt til rødvin og litt snart-kommer-hverdagen-blues. Har brukt stort sett hele natten på å tenke på året som meldte sin ankomst, og alt som kommer til å skje dette året. Om at jeg skal flytte og starte på nytt. Om at jeg skal skrive søknader. Om at jeg må få struktur i hverdagen. Og hvordan jeg synes alt det virker veldig, veldig morsomt!

Etter at ordene kronisk sykdom ble en del av vokabularet mitt, har jeg trassig prøvd å unngå å innse hva jeg faktisk må gjøre. Jeg har prøvd å sitte oppe så lenge som mulig på nettene, jeg har prøvd å ikke konse på skolen, jeg har spist alt jeg vil når jeg vil og jeg har blånektet å ta ansvar. Fortryllende er jeg! Som å være 14 igjen. Nå må det endres. Hei, strukturert hverdag og nye utfordringer. Nå er det på tide å skjerpe seg, og jammen skal det bli gøy. Positivitet har aldri skadet noen vel?

Uansett, ta deg et glass vin, en kopp te eller rett og slett et glass vann, trykk på play på denne lista på youtube og nyt siste rest med uansvarlighet før hverdagen innhenter oss igjen i morgen! 

Thank you my Love

Thank you for letting me hold your hand when we walked through wintery streets.
Thank you for giving me the feeling of love at first sight, and for telling me you had fell for me too.
Thank you for being as nerdy as me, and for laughing with me when I talked nerdy to you.
Thank you for being the one I could confide my everything to, even my darkest thoughts. 
Thank you for the arm I got to sleep on and for you always making me feel safe when you held me until I fell asleep.
Thank you for allowing me to get to know the whole you, even the parts you wanted to hide.
Thank you for the night we walked for two hours in the rain back from town, so we could talk.
Thank you for staying up with me, letting me dry and feeding me marshmallows and hot chocolate while we listened to your music.
Thank you for the way you made me feel when I was with you, like I was the only person in the world.
Thank you for always making me laugh out loud, even if you knew I didn't want to.
Thank you for having a sense of adventure that matched mine, and thank you for everything you showed me.
Thank you for all the hours of Scrabble and videogames, and for teaching me how to spell bad words in english.
Thank you for kissing me so that I wasn't sure I would survive, feeling my knees buckle and my heart race.
Thank you for loving me without condition and for never forgetting me.
Thank you for being the first true love of my life, and for making me feel so good because I was yours.
Thank you for the way you fade in and out of my life through the years. 
Thank you for breaking my heart into a million pieces, and still being a person who knows me inside and out.
Thank you for telling me "You deserve better, this is killing you" when you saw me disappearing a year ago.
Thank you for being you...

I somtimes wish it was us, but wishes isn't always enough and you and I were never ment to be a forever. We are the ones that are there to look out for each other, to float back in when we feel the other needs it. I'm glad you floated back in, you helped to save me. And I really and truly appreciate you. Even though I thought you hurt me more than anyone, I'm not angry or upset, it was just not ment to be. And sometimes the memories are so good that you can feel okay. And this is one of those sometimes. 

sånne ting som gjør det kriblete

merker at jeg ikke en gang vet om kriblete er et ord. korrekturen på mac sier nei. jeg mener det bør finnes. krible i alle fall. det blir ikke rødt. 


uansett.


går fra innlegg om hvordan det hjelper å gråte, til å skrive ett om de fine tingene. heldigvis er dette mitt sted i webverdenen. plassen hvor jeg bestemmer hva som får komme innenfor, og dermed også at jeg kan hoppe rett fra det ene til det andre.


for her kommer de fine tingene.


i en hverdag hvor hverdagen har kommet dundrende med skoleoppgaver, tidlige morgener og mørke kvelder, er det fint å tenke på det fine. det som får meg til å smile litt sånn lurt for meg selv. det som gjør at jeg ruller meg rundt i senga når klokka ringer, ser i taket og kan puste ut. det som gjør hver hverdag litt mindre hverdag.


om du skjønner.


som følelsen av å møte nye mennesker. være litt sjenert. smile. rekke fram hånden og prøve å fokusere på navnet som blir sagt, selv om det meste av fokusen ligger på å huske på ditt eget. innse etter litt at den du hilser på er morsom, får deg til å le. har noe å komme med. en av mine eldste venninner har alltid vektlagt det når hun skiller de hun møter inn i "venner" og "bekjente". har de noe å komme med? og når de har det, da er det fint.


å finne et nydelig par med sko. ett sånt du vet du kommer til å ødelegge. du tar dem på på butikken, reiser deg opp, tar noen steg og ser deg i speilet. de ser ut som om de ble laget for deg. det er en form for kjærlighet. de er ikke spesielt fornuftige, ikke fordi hælen er skyhøy, eller fordi de er neonfargede. de bare passer ikke til en våt høst i dette landet. allikevel, du vet det blir dere. helt til du har ødelagt dem. det er greit, for det er fint.


når man kan ligge i timevis å snakke med et annet menneske som etter alle fornuftige forklaringer er så innmari forskjellig fra deg selv. allikevel er dere helt på nett, og selv om det blir midt på natten og skolebenken skriker i grålysningen, så snakker dere fremdeles. det å ha et menneske som forstår deg, selv når du ikke forstår deg, er noe av det fineste av alt.


å le, å gråte, å glemme, å ønske, å drømme, å danse, å løpe, å tenke, å planlegge, å forsvinne....det gjør det så fint å leve. 


og alt dette, selv om jeg har blitt bare meg igjen. jeg hadde glemt hvordan det var å være bare meg. det er fint og rart på en gang. selv om jeg tror det aldri egentlig har vært borte, vet jeg det nå med sikkerhet at jeg er bare meg igjen. men det er ikke noe bare over det, altså. hvertfall ikke om andre skal ha noe å si om saken..


for det har seg slik, at overraskende mange andre bruker mye tid på å bekymre seg for at de skal ende opp som bare seg igjen. og denne bekymringen de har, får tydeligvis utløp når noen rundt dem er bare seg.. da tenker de som om det er dem selv og skal hjelpe. det er fint å hjelpe. men det er ikke nødvendig å tro at verden går under bare på grunn av dette. jeg tror alle har godt av å kjenne på forskjellen på å være en del av to, opp imot det å være en. for det går jo så fint det også.


synes jeg da

photo: me

ladida

Følg min blogg med bloglovin

tåre.. vått?

noen ganger gråter jeg. uten egentlig en spesiell grunn eller årsak. jeg gråter. fordi det er godt å gråte litt av og til.


mamma pleide å si det når jeg var liten. at det hjelper å gråte det ut. hun nevnte også å skrike, le og spy. hmmm. mamma var og er opptatt av å få ting ut. ikke holde igjen. jeg har lært. så derfor, gråter jeg.


av og til virker det som at ting ikke har noen ende. som om det vil fortsette i evigheter som en uendelig strek. bare fortsette. uten topper eller daler, bare fortsette til jeg ikke kan se det lengre. det er egentlig umulig å forklare det. samtidig tror jeg vi alle i mindre eller større grad tidvis har det slik. og det er når denne streken virker så uendelig lang, at jeg gråter.


kanskje det er helt feil tidspunkt å snakke om dette på. kanskje blir det bare rart å snakke om hvordan jeg gråter av en uendelig strek som ikke finnes når det er så mye annet i vårt lille land man heller gråter over. jeg synes det. samtidig har jeg grått mine tårer for det også. og bokstavene som daler ned på denne siden er terapi for meg. derfor må jeg skrive det.


jeg gråter for å tømme meg. få det ut, som mamma sa. misforstå meg rett, jeg er ikke ustabil eller vrakgods. for meg er det nødvendig, det er godt og det setter på en måte farge på det triste.


streken er gråblå skjønner du.


og tårene gir den litt farge. hulkene gir den lyd, og snufsene visker den ut, litt etter litt. litt som en bølge. det bygger seg opp, så kommer drønningen, tett knyttet sammen med bølgens tilbaketrekking fra stranden. sånn er det å gråte. for meg i alle fall.


jeg ser ikke det som et svakhetstegn. jeg ser det som en løsning. en måte å takle. håndtere. forenkle. uskadeliggjøre. for det er jo klart at noe gjør vondt. streken gjør vondt. men det kan man ikke si. ikke høyt i alle fall, for hvem vil tro at en voksen person som sier at en uendelig, gråblå strek gjør vondt er ved sine fulle fem? 


men sånn er det.


kanskje kaller du den noe annet. kanskje ser den helt annerledes ut. kanskje kjennes den annerledes ut og kanskje den til og med er rosa. men jeg tror den dukker opp hos alle. før eller siden. kanskje ofte, kanskje sjelden. men om den kommer, og du føler for det. gråt litt. tårer hjelper. de gjør den synlig.

future

hva skal du til høsten da?

de siste fire årene har jeg svart lett på dette spørsmålet. enkelt og greit, fortsette studier. nå er studiene ferdig. jeg er ferdig. bachelorgrad, ta taaaa! og så da...


når festen var over, utrolige mengder alkohol var konsumert og vi hadde mimret oss gjennom tre år, satt jeg der. med klump i halsen klokka halv syv om morgenen mens jeg følte meg helt tom. hva i alle dager skulle jeg gjøre til høsten da? hva skulle jeg gjøre med livet mitt? jobb? bolig? studier? starte på nytt? nytt sted? nye folk? alt var over og jeg ante ingenting. buhuu..


perspektiv.


jeg ble syk under praksisen. kroppen ga opp, og nektet å våkne til live igjen. etter måneder med bacheloroppgave, muntlig eksamen, tester, lesing, behandling, nåler, mørke, hodepine, smertestillende, og forsøk på å gjøre mest mulig ut av tiden som var igjen, sa alt stopp. sommerjobb be gone. alt og alle var borte. jeg gråt. 


så våknet jeg. nektet at dette skulle være meg. vil ikke, skal ikke. dette er noe av det verste og vondeste jeg har vært med på. nå er det nok. hva kan jeg gjøre? hvordan kan jeg gjøre det? hvem kan hjelpe og hvor finner jeg dem? jeg er sta. det er positivt i denne sammenhengen. jeg kan å bite tennene sammen. jeg liker å kjenne at jeg er sterk. om ikke fysisk, så i alle fall mentalt. nå gir jeg bare opp av og til.


realiteten.


hva skal du til høsten da?


jeg aner ikke. og jeg elsker det! jeg har ikke peiling på hva jeg skal gjøre, og det er så fint. for i stedet for å tenke at det betyr ingenting, så betyr det alt. jeg kan gjøre akkurat det jeg vil! det eneste jeg har planlagt er at jeg skal tjene litt penger. det trenger jeg uansett. for med penger kan jeg gjøre enda mer av alt. spontanitet. smak på det. det smaker nesten bedre enn dropsene jeg elsker fra sverige. nom! såe. jeg vet ikke hva jeg skal enda. men jeg vet jeg skal bli bedre. tydeligvis aldri bra, men bedre. det er mer enn ingenting det også. herregud, så herlig!


add big smile;)

soloppgang/solnedgang

Jeg blir helt forvirra jeg, når dagene på en måte går inn i hverandre. Om sommeren er døgnrytmen min nesten enda mer forskrudd enn ellers. Lyset forsvinner jo aldri. Egentlig ikke negativt, men forvirrende nok til at jeg skriver om det. Å være syk sørger jo for at dagen på mange måter ikke har en ordentlig begynnelse og slutt.. Rutinene forsvinner liksom. Derfor sitter jeg her. Edru. Klokken halv tre på natten/morgenen. Ser på det fine lyset utenfor. Tåken som sniker over fjorden. Og lytter til The naked and famous. Vurderte Sex and the City, men det ble feil. Er liksom ikke vits i når jeg ikke klarer å drømme meg skikkelig inn i handlingen. Nå er New York langt unna. Jeg sitter her og drømmer om jordbær.


Faktisk. Røde, søte og gode. Tåler det ikke superbra, men det er allikevel det eneste som frister. I morgen i morgen. 

Da skal jeg spise jordbær. Med krem. Det er glede.

drømmen

er det ikke dette som er den ultimate sommerdrømmen? sol, hav, strand, venner, avslapping og ingenting man må gjøre. herlig, herlig, herlig. 



Free People May - Hawaii from FreePeople on Vimeo.



jeg blir rett og slett forelsket i filmer for tiden jeg...

one day

en veldig fin, koselig og god bok har blitt til film. jeg forelsket meg i boken, tror jeg brukte en dag på å lese boken fra perm til perm. jeg leser mye bøker, og både elsker og hater bøkene som får meg til å lese siste linje og ønske at det kom mer. one day er en slik bok. den er fiiin. 


og når bøker blir til film er det alltid litt risky. men jeg har troen på at den kan bli bra, traileren er søt i alle fall. det jeg tviler litt på er anne hathaway med britisk aksent. men oi så fint det skal bli å se den!