sånne ting som gjør det kriblete

merker at jeg ikke en gang vet om kriblete er et ord. korrekturen på mac sier nei. jeg mener det bør finnes. krible i alle fall. det blir ikke rødt. 


uansett.


går fra innlegg om hvordan det hjelper å gråte, til å skrive ett om de fine tingene. heldigvis er dette mitt sted i webverdenen. plassen hvor jeg bestemmer hva som får komme innenfor, og dermed også at jeg kan hoppe rett fra det ene til det andre.


for her kommer de fine tingene.


i en hverdag hvor hverdagen har kommet dundrende med skoleoppgaver, tidlige morgener og mørke kvelder, er det fint å tenke på det fine. det som får meg til å smile litt sånn lurt for meg selv. det som gjør at jeg ruller meg rundt i senga når klokka ringer, ser i taket og kan puste ut. det som gjør hver hverdag litt mindre hverdag.


om du skjønner.


som følelsen av å møte nye mennesker. være litt sjenert. smile. rekke fram hånden og prøve å fokusere på navnet som blir sagt, selv om det meste av fokusen ligger på å huske på ditt eget. innse etter litt at den du hilser på er morsom, får deg til å le. har noe å komme med. en av mine eldste venninner har alltid vektlagt det når hun skiller de hun møter inn i "venner" og "bekjente". har de noe å komme med? og når de har det, da er det fint.


å finne et nydelig par med sko. ett sånt du vet du kommer til å ødelegge. du tar dem på på butikken, reiser deg opp, tar noen steg og ser deg i speilet. de ser ut som om de ble laget for deg. det er en form for kjærlighet. de er ikke spesielt fornuftige, ikke fordi hælen er skyhøy, eller fordi de er neonfargede. de bare passer ikke til en våt høst i dette landet. allikevel, du vet det blir dere. helt til du har ødelagt dem. det er greit, for det er fint.


når man kan ligge i timevis å snakke med et annet menneske som etter alle fornuftige forklaringer er så innmari forskjellig fra deg selv. allikevel er dere helt på nett, og selv om det blir midt på natten og skolebenken skriker i grålysningen, så snakker dere fremdeles. det å ha et menneske som forstår deg, selv når du ikke forstår deg, er noe av det fineste av alt.


å le, å gråte, å glemme, å ønske, å drømme, å danse, å løpe, å tenke, å planlegge, å forsvinne....det gjør det så fint å leve. 


og alt dette, selv om jeg har blitt bare meg igjen. jeg hadde glemt hvordan det var å være bare meg. det er fint og rart på en gang. selv om jeg tror det aldri egentlig har vært borte, vet jeg det nå med sikkerhet at jeg er bare meg igjen. men det er ikke noe bare over det, altså. hvertfall ikke om andre skal ha noe å si om saken..


for det har seg slik, at overraskende mange andre bruker mye tid på å bekymre seg for at de skal ende opp som bare seg igjen. og denne bekymringen de har, får tydeligvis utløp når noen rundt dem er bare seg.. da tenker de som om det er dem selv og skal hjelpe. det er fint å hjelpe. men det er ikke nødvendig å tro at verden går under bare på grunn av dette. jeg tror alle har godt av å kjenne på forskjellen på å være en del av to, opp imot det å være en. for det går jo så fint det også.


synes jeg da

photo: me